Digitale plattformer i EU: Airbnbs juridiske status forklart

Den juridiske knuten: Er plattformer som Airbnb bare «informasjonstjenester»?

Å finne ut hvordan man skal klassifisere digitale plattformer har blitt en stor juridisk hodepine, spesielt der teknologi møter gammeldagse reguleringer. Et av de største spørsmålene? Bør plattformer som Airbnb bli sett på som enkle «informasjonssamfunnstjenester» (under EU-direktiv 2015/1535)? Eller bør de behandles som eiendom- og gjestfrihetsleverandører, underlagt nasjonale regler? Det er viktig, fordi det endrer hvilke regler de må følge.

EUs syn på «informasjonssamfunnstjenester»

Direktiv 2015/1535 sier at en «informasjonssamfunnstjeneste» er:

1. Betalt for.
2. Levert fra avstand.
3. Utført elektronisk.
4. Forespurt individuelt.

EU-land kan vanligvis ikke bare slenge restriksjoner på disse tjenestene, som å kreve at de får spesielle lisenser. Det finnes unntak, men de må hoppe gjennom ringer med Europakommisjonen først.

Hvis en tjeneste ikke er en «informasjonssamfunnstjeneste» – som å leie ut eiendom – gjelder nasjonale regler. Det betyr at lisenser, skatter og lokale eiendomslover kommer i spill. Og disse reglene kan være veldig forskjellige fra land til land.

Airbnb under lupen: Sak C-390/18

I desember 2019 tok EU-domstolen (CJEU) tak i denne saken i Airbnb Ireland UC v. AHTOP-saken. I utgangspunktet argumenterte en fransk turismegruppe for at Airbnb burde reguleres som en eiendomsmegler.

CJEU ga Airbnb medhold. De sa at Airbnbs hovedoppgave er å tilby en «informasjonssamfunnstjeneste», ikke en eiendomstjeneste. Her er hvorfor:

1. Airbnb er en mellommann for verter og gjester, ved hjelp av en digital plattform.
2. De setter ikke leiepriser eller tvinger spesifikke leievilkår.
3. De eier eller driver ikke eiendommene som er oppført.
4. De tilbyr ikke gjestfrihetstjenester som rengjøring eller resepsjon.
5. De krever ikke at verter har spesielle kvalifikasjoner, annet enn å følge lokale lover.

På grunn av alt dette så domstolen på Airbnb som en mellommann. Dette betyr at Airbnb får en viss beskyttelse under EUs e-handelsdirektiv, noe som gjør det vanskeligere for land å innføre strenge regler uten å følge EU-prosedyrer.

Så, hva betyr dette for andre plattformer?

Denne kjennelsen har store implikasjoner for nettbaserte plattformer i overnattings- og servicebransjen. I motsetning til Uber, som ble klassifisert som en transporttjeneste fordi de kontrollerer priser og hvordan ting fungerer, kontrollerer ikke Airbnb eiendomseiere eller leievilkår. De er bare mellommannen.

Men vent litt – dette gjelder ikke automatisk for alle plattformer. Det koker ned til disse viktige tingene:

1. Kontrollerer plattformen tjenesteleverandører? (Setter de priser eller dikterer vilkår?)
2. Tilbyr plattformen kjernetjenester utover bare å koble folk? (Eier de eiendom eller tilbyr transport?)
3. Kan verter eller sjåfører jobbe uavhengig utenfor plattformen?
4. Prøver tjenesteleverandøren å unngå reglene? (Som lisensiering eller registrering)

Domstolen har dømt annerledes i lignende saker. For eksempel ble Uber funnet å være sterkt involvert i å organisere og levere transport. I Star Taxi App-saken så CJEU på hva appen gjorde og bestemte om det bare var en informasjonstjeneste eller en transportleverandør.

Den juridiske klassifiseringen av digitale plattformer avhenger virkelig av hvordan de opererer og hvor mye kontroll de har. Airbnb-saken viser at hvis du hovedsakelig er en mellommann, uten å sette priser eller diktere tjenestevilkår, kan du bli sett på som en «informasjonssamfunnstjeneste» under EU-lovgivningen. Men hvis du tar avgjørelsene – som Uber – kan du bli sett på som en tjenesteleverandør, med strengere regler å følge.

Det er et komplekst område, og grensen mellom å være en enkel plattform og en fullverdig tjenesteleverandør kan være uklar.

Mitt råd? Hvis du driver en plattform, skaff deg solid juridisk rådgivn